Jeg er vokst opp i en liten øykommune ytterst i Oslofjorden, og der var årstiden og opplevelsene knyttet til disse viktige. Hente juletre i skogen, fiske på isen om vinteren, sette løk før 1. mai om våren, badegjestene som kommer og om høsten, ikke minst hummerfisket. Av fisket var nok dette den store opplevelsen i barndommen. I ettertid forstår jeg at hummerfisket kanskje betyr det samme for kystfolket som elgjakten for jegerne og innlandsfolket. I mitt nærområde var det ingen som livnærte seg av å fiske. Hadde man et lite jordstykke og kunne fiske, betydde dette mye for husholdningen.

Tekst: Lisbeth Pahle

Mor og jeg bodde i samme hus som bestemor og bestefar. Mor var enebarn og det samme var jeg. Far var til sjøs, og døde på sjøen i en ulykke da jeg var 14 år. Å få være sammen med bestefar var det helt store, enten det nå var tur i skogen eller ut å fiske. Han hevet aldri stemmen, sa bare: Nei, Gulla mi!, og jeg var lydig. Vi hadde eke og motorsnekke. Eka var nok det viktigste for bestefar og det samme for meg. Snekka var helst for far og han var nesten aldri hjemme. Snekka fisket man makrell med, og dro på holmetur i. Eka brukte vi derimot til allting, bading, hvittingfiske og roturene til fyret på Brattholmen, og kaffe- og badeturer opp med Korshavnlandet.

Den virkelige spenningen hadde vi i kroppen når september kom og vi nærmet oss hummerfisket. Mange av naboene hadde noen hummertener. Man trengte ikke å ro så langt. Var du først ute, klarte du å få hummer på den lille grunnen ved Hvalerbrygga også. Men kjøpmann Nilsen var nok først der.

Bestefar hadde 6-7 tener. De var lagret i uthuset. Om vinteren reparerte han og ordnet med dem. Man kjøpte ikke tener den gangen, man laget dem selv. Det var rundinger i hver ende, og på midten, stykket med nett laget av litt grovt garn. Inni lå det to murstener.

Start for hummerfisket var 1. oktober kl 8:00. I god tid før dette ble tenene lagt i vann. Bestefar var veldig morgenfugl. Ingen våget å stå opp før han hadde drukket kaffe. Han snakket ikke før kaffen var drukket, men han hadde ofte gjort et dagsverk før vi sto opp. Han gikk tidlig til sengs, og et av hans uttrykk var at «nå har grisen lagt seg», under forstått at da kunne han legge seg også.

Etter at tenene var kommet i vann, lå de der for å bli våte og tunge. Utover i kilen lå det små hauger med tener. Dette gjorde at forventningene økte og vi kom i stemning. Agn måtte man også ha. Enten dro man ut for å pilke torsk, eller satte torskegarn langsmed land. Småtorsken skulle fanges i løvsprett og løvavfall når torsken går inn på grunna. Garna satte man om ettermiddagen. Neste morgen ble de trukket. Jeg var ofte med for å sette garn, men bestefar hadde trukket dem lenge før jeg sto opp om morgenen. Fisken skulle ikke sitte for lenge i garnet. Noe av fisken strødde man salt på, slik at en var sikret agn.

Været var viktig, blåste det for meget orket man ikke å ro, og eka skulle jo manøveres. Var 1. oktober på en søndag, var første fiskedag mandag. Var jeg heldig, la bestefar tenene i eka kvelden før 1. oktober, og da fikk jeg være med. Vi ungene var på veien, og så hvordan de jobbet. Nå var det klart for morgendagen.

Jeg fikk aldri være med å sette tener om morgenen 1. oktober. Bestefar dro av gårde tidlig, la tenene ombord i eka, og ordnet med agna. Det var viktig å være tidlig ute langsmed Korhavnlandet, ved Ormsgrunn, i Furusnaret, ved Kuskjæra eller i Kjerringholmsundet, ja utenfor Westgård var det også en bra grunne. Det gjaldt å komme først på plassen, fortalte han. Der lå de med klokka i hånden og presis kl. 8:00 gikk den første tena i vannet. Så var det å ro til den neste plassen.  Hver tene kunne ligge på samme grunnen – plassen. Den som kom først valgte først.

Det var mye hummer den gangen, så allerede om ettermiddagen trakk man, og da fikk jeg være med. Hvor spennende det var! Bestefar rodde ut kilen, og jeg satt på akter pletten og bare ventet. Der så jeg «væræne» våre, godt merket. Bestefar kunne begynne å dra. Jeg holdt årene og gjorde noen forsiktige rotak hvis det trengtes. Det var spennende å se over esinga. Tungt var det sikkert å dra, og når det nærmet seg slutten på tauet var han veldig forsiktig. Det kunne ligge en hummer oppe på tena, som ikke hadde rukket å gå inn. Jeg husker flere ganger bestefar grep over esinga og ned i vannet for å gripe den. I overgangen mellom vann og luft hadde den lett for å falle av.

Både en og to hummere var ikke uvanlig å få i tena på en gang. Hadde vi fått hummer slapp vi tena ut igjen. Det kunne være flere igjen på samme plassen. Var det ingen måtte tena flyttes. Bestefar slapp den på en ny plass. Når tena kom til bunns, dro han tauet opp og ned og dunket dermed tena mot bunnen, og da kjente han hva slags grunn det lå på. Fjell eller sten måtte det være. Slik fortsatte vi til neste tene. Like spennende hver gang.

Jeg kan ikke huske annet enn at vi alltid fikk noen. Som oftes ble den tatt med hjem for koking. Noen ganger ble den spart i kummer som lå i kilen. Klørne ble bundet fast, og så slapp man den ned i kummen. Jeg kan ikke huske at jeg hørte om tyveri av hummer den gangen. Var tenene trukket satte man garn, ny agn måtte til. Det hendte også at man satte garn etter hummeren. Gamle garn med hull ble brukt. Hummeren ødela jo garna.

Naboen fisket stort sett til eget bruk. Bare gamle Emil Eilertsen hadde mange tener og fisket for salg. Jeg husker en gang har var blitt syk og hans barnebarn og jeg måtte trekke. Vi var vel en 12-13 år (11-12 år). Hun trakk og jeg rodde, uten redningsvester. Men vi var flinke til å svømme og hadde fått mange instrukser om ikke å trå på tauet. Jeg kan ikke huske om vi fikk noe.

Jeg husker bestefar hadde avsluttet hummerfisket alt 22. oktober på mor og fars 10-års bryllupsdag i 1948. Mor hadde reist til sin fetter i Fredrikstad. Fars båt lå ved verkstedet i Sarpsborg og der skulle bryllupsdagen feires. Hummer var innkjøpt av Emil Eilertsen. Jeg husker den krøp utover kjøkkengulvet før den kom i kjelen for kok. Den ble sendt til Fredrikstad med Hvalerbåten til byen.

Hummeren var hellig for oss. Den måtte bare tas i lovlig tid, og skulle du uheldigvis få den i garnet måtte den slippes ut igjen i fredningstiden. Det var noen som ikke respekterte dette, naturligvis badegjestene. Det var ikke så mange badegjester den gang, å høre at noen hadde sett røde hummerskall ligge utfor bryggene på en av hyttene var noe av det verste vi kunne høre.

Denne respekten har nok sittet i meg alltid. Min mann og jeg har ikke drevet med hummerfiske, men det er artig å se hvor opptatt våre barn er av fisket. Vår eldste sønn fisket hummer sammen med mormor til hun var 88 år. Hun rodde mens han satte. Han brukte jo påhengsmotor også.

I dag er de ivrige hummerfiskere med 10 tener, og studerer omhyggelig kart og grunner, følger med på landskapet og er spent på om jeg husker hvor bestefar (dere oldefar) satte tenene.