Kyststien gjennom Råde kommune er totalt på ca. 20 km. I sør starter stien i Saltholmenområdet og følger småveier i boligområdene nordover gjennom Saltnes til Makrellrød og videre til båthavnen innerst i Krogstadfjorden. På vestsiden av Krogstadfjorden følger stien veisystemene i hyttefeltene før den går over i natur- og kulturlandskapsområdene på Røstad. Ved Fuglevik er det mulig å følge Fv 351 til gårdsveier gjennom hyttefelt og kulturlandskapsområder langs Kurefjorden frem til kryssingen av Heiabekken og Rosnesbekken mot Rygge kommune.

Langs Kyststien i Råde finnes offentlige friområder med gode muligheter for opphold og bading langs stien på Saltholmen og Ellingstranda. Vi starter stien i Saltnes og beveger oss gjennom boligstrøk før vi ender opp på Saltholmen. Saltholmen har spennende historier knyttet til kystkulturen og attraktive naturkvaliteter. På Saltholmen finnes de karakteristiske fiskebuene som er et kjent landemerke på denne delen av Østfoldskysten. Saltholmen er landfast og ligger ved Saltnes i Råde kommune helt opp grensen til Fredrikstad. Helt fra 1300-tallet har det blitt utvunnet salt av sjøvann på Saltholmen. I dag er området et yndet utfartsområde med svaberg, sandstrand, småbåthavn og kyststi. På svabergene finnes jettegryter og skuringsstriper.

Saltet var et uhyre viktig produkt i gammel tid. Salt ble brukt som konserveringsmiddel for først og fremst kjøtt og fisk. I henhold til landsloven fra 1276 var det en like stor forbrytelse å tenne på en saltbu som det var å tenne på et gårdshus. Vedkommende ble lyst fredløs. Saltbrennerne måtte betale en tiende i skatt, i tillegg til annen skattlegging. Saltbrenneriene lå naturlig nok der hvor kombinasjonen av terreng, bra tilgang på skogsvirke og tilstrekkelig med salt i sjøvannet var til stede. Saltbrenning var et fag som krevde god innsikt, og saltbrennerne hadde høy status. Sjøvannet ble pumpet opp gjennom rør til store panner og varmet opp slik at vannet fordampet og saltet ble liggende igjen. For å spare på brenselet kunne saltbrennerne flere knep som økte saltkonsentrasjonen. I kalde vintre oppbevarte man sjøvann i store kar. Isen ble fjernet etter hvert som det frøs slik at saltinnholdet økte i restvannet. På sommerstid var sola til stor hjelp. I første halvdel av 1800-tallet var det definitivt slutt på saltbrenningen.

På søndre delen av Saltholmen står de kjente fiskebuene. Fiskebuene er eid av et sameie. Buene ble bygget tidlig 1900-tallet. Her bodde strandsittere og fiskere, og det fantes også et skomakerverksted på holmen. Dette huset ble revet i 1941. I dag er fiskebuene til fritidsbruk. I kulturminneåret i 1997 ble Saltholmen valgt til Råde kommunes kulturminne. Den vedtatte reguleringsplanen sørger for at dette spesielle kulturminnet i Oslofjorden blir bevart.

I området bodde mange hvalfangere. Mot slutten av 1800-tallet tok hvalfangsten seg kraftig opp, ikke minst på grunn av Sven Foyns oppfinnelse av ny harpun. Den første hvalfangsten gikk til området rundt Grønland, senere gikk ferden til Sørishavet. Det var mange folk fra Råde og Saltnes som satset på hvalfangst, og avstanden til byene i hvalfangerfylket Vestfold på den andre siden av fjorden var kort. I dag finner en flere villaer som ble reist av hvalfangere. Disse hadde forholdsvis god økonomi sammenliknet med andre yrker. Hvalfangerveien med disse villaene ligger like ved Saltholmen.

Svabergene på Saltholmen inneholder både jettegryter og skuringsstriper. Jettegrytene har en diameter på 160 cm – 180 cm, men er i den senere tid fylt med sand og småstein. Grytene ble dannet under isen for over 11 000 år siden. Smeltevannstrømmer traff fjelloverflaten med en roterende vertikal bevegelse slik at grytene ble slipt ut. Antakelig ble jettegrytene brukt i saltproduksjonen. De parallelle skuringsstripene på svaberget ble laget da isen smeltet og var i bevegelse. Steinblokker ble presset ned i berget og formet stripene. Svabergene er populære blant friluftsfolket. I dag er Saltholmen et yndet sted for bading og soling. Fra Saltholmen går kyststien videre nordover. Bare et steinkast unna finner man et annet friområde som kalles Ellingstranda. Her er det også en stor opparbeidet gresslette for idrett og lek.

Fra Ellingstranda beveger vi oss langs stien nordover til Makrellrød som ligger like sør for Krogstadfjorden. Her ligger den gamle fiskehermetikkfabrikken Raade Preserving. I området innerst i Krogstadfjorden ligger gamle husmannsplasser og det gamle ladestedet på Krogstad. Ladestedet hadde mange anløp av hollandske skuter helt tilbake til slutten av 1500-tallet. Videre nordover ligger Tomb.

Tomb er en gammel herregård som nå drives som skole. Tomb-området er også et vakkert kulturlandskap med stor historisk dybde. I skogområdene sør for Tomb er det anlagt en natur- og kulturvandring som presenterer den rike kulturhistorien og naturkvalitetene i området.

Fra Tomb går stien sydvestover langs Kurefjorden mot halvøya Oven. Midt mellom Tomb og Oven ligger Tasken. Ved Tasken passerer stien et gammelt våpenverksted som ble etablert av Milorg under siste verdenskrig. Krogstadfjorden og Kurefjorden er naturreservater med et meget rikt fugleliv. Det er bare den smale halvøya Oven, som skiller de to vakre fjordene. Ovenhalvøya har attraktive friområder og badeplasser. Ja, det er faktisk fem gode sandstrender på den lille øya Oven; Husebystranda, Storesand, Fristranda, Hestholmen og Pilstranda.

Oven eller Ovenøyene besto fra gammelt av 3 øyer, foruten Oven også Kuholmen og Hestholmen. Idag går Kuholmen og Hestholmen begge under navnet Hestholmen. Øyene er totalt på 1590 km², mesteparten opprinnelig skog. Har vært landfast siden 1913. Høyeste punkt 29 meter. I dag lite med jordbruksområder, men fritidsboliger og en idyllisk kyststripe med fine svaberg og sandstrender. Tidligere dyrket mark og hamner har blitt attraktive og trivelige plasser for campingvogner og et betydelig antall hytter. Det er grei adkomst fra både land og sjø, og det er et rikt fugleliv i området. Man antar at de første beboerne kom til øya i ca. 1535 som såkalte strandsittere som drev fiske. Navnet Oven kommer muligens av ”afhorn”. Hva er det? Jo hvis vi lar sjøen gå 10 meter opp, da er vi i slutten av bronsealder for ca. 2500 år siden. Da ser vi en naturformasjon/fjell som ser ut som et horn og som går mot nordøst. Man tror at navnet kommer av det. Kongen var eier av øya i 1678, senere Værne Kloster og fra 1802 under Tomb herregård.

Den indre og nordre del av Oven er lite bebygd og har spesiell landskapskarakter. Strandstrekningen her er lagt ut til naturreservat med ferdselsforbud. Strandenga på Oven er høyt vurdert av botanikere og betegnes som Østfolds fineste. Her vokser den sjeldne Strandrødtopp i store mengder sammen med alle andre kjente strandplanter. Strandrødtopp er en liten rødlig plante med rosa planter. Oven er absolutt verdt et besøk, men hvorfor ikke på en årstid da hyttene og campingplassene er tomme?